Stolt!

Først må jeg bare takke alle dere som har vært innom bloggen etter forrige innlegg. Alle dere som har kommentert, takket meg personlig og lest innlegget. Innlegget om pappaen min og meg har nådd nye rekorder her hos meg, noe jeg aldri hadde som hensikt. Jeg bruker stort sett bloggen til å holde familie oppdatert på vår hverdag, men jeg bruker den også som luftekanal. Jeg liker ikke å snakke høyt om de vanskelige tingene, og det verste jeg vet er å la andre seg meg gråte. Derfor kommer det til tider mer dystre og tankefulle innlegg enn det som kanskje er vanlig fra meg. De med sarte hjerter bør kanskje revurdere om de vil lese hele historien. 

 

I dag var det nok en stor dag. Vi skriver 30. Oktober 2015, og dette er en stor dag for meg. Tiden var inne for at pappa skulle få nok en stridsdekorasjon: Forsvarets innsatsmedalje. Jeg og søstra mi var invitert på medaljeseremoni og påfølgende mat sammen med pappa og Marianne. En stor dag jeg ikke hadde trodd skulle gjøre så til de grader inntrykk. 

Det hele ble innledet med en tale. En tale om hvorfor disse veteranene i dag skulle få sin dekorasjon. En historie de fleste tenker på som høyst surrealistisk og vanvittig fjern. 

Pappas tjeneste i Bosnia har satt mange spor, og i dag fikk vi tegnet et enda sterkere bilde på hvordan det var å være i krig. Det er mye vi ikke vet fra hverandres ståsted, og vi sliter nok alle på ulike måter. Etter en høytidelig medaljeseremoni ble det tid for mat. Fantastisk mat med påfølgende dessert. Nå har aldri marsipankake vært min store favoritt, men tallerkenen min ble jammen tom likevel. Kåre E. Brændeland holdt en liten tale, og tegnet en skisse på hvordan tiden i Bosnia var, og hvor stolt han var av alle som var med. 

Etter maten var det tid for det jeg synes var mest følelsesladd under hele feiringen i dag. Brændeland fortalte sin historie fra sitt ståsted. Historien er en av mange, og det er like mange historier som det var utsendte. Hver soldat har sin historie. Vi fikk se en video fra Gorazde, noe som gjorde det hele mer virkelighetsnært. Jeg satt konstant med en klump i magen mens du hørte gråtende skadde og bomber som traff på videoen. Å prøve å sette seg inn i hvordan det må ha vært der nede i forhold til egen redsel, hva de har sett og hvordan de klarte å gjennomføre sin oppgave er for meg ubegripelig. Bildene var sterke, men historien til Brændeland var det som satte virkelige spor hos meg. Hans skildringer går fortsatt rundt i hodet på meg. Hva han så, skildringene av ihjelsprengt sykehus og hvor pasienter befant seg. Når du blir fortalt om massakre hvor det ligger lik spredt rundt, hvordan folk blir torturert og hengt opp før de drepes gjør noe med deg. Når jeg vet mer om hva pappa befant seg midt i, skjønner jeg at han i ettertid har slitt voldsomt. 

Jeg klarte å sette opp en mur i dag. En mur som gjorde at jeg ikke felte en eneste tåre. Jeg satt med klump i magen, og tårer i øynene. De ble kvalt. Det klarte seg helt til bilturen hjem. 

Jeg skulle så gjerne klemt deg mer i dag, pappa. Jeg skulle så gjerne klart å si hvor usannsynlig stolt jeg er av deg, men jeg håper at du vet det. Jeg skulle gjerne gitt deg massevis av klemmer og godord, men hadde jeg gjort det kunne jeg ikke sluppet deg. Hadde jeg klemt deg hardt og lenge i dag, hadde vi bare blitt stående. Stående med trillende tårer begge to. Det var ikke tid og sted for det i dag. Vi skulle feire dere, og det gjorde vi! Masse applaus og rørende øyeblikk. Øyeblikk vi delte sammen. 


Vi er utrolig stolte av deg, pappa! 

 

Jeg er stolt av deg, og utrolig glad i deg! 

 

 

Én kommentar

01.11.2015 kl.09:22

Meget bra skrevet :) . Du beskriver nok det mange pårørende føler og tenker. Jeg tjenestegjorde selv i Bosnia, ikke samtidig med din far, men sammen med flere av de som mottok medaljer. Jeg var også i Libanon. Jeg har møtt din far ved flere anledninger i Sarpsborg dengang han kjørte lastebil. NVIO pizzakvelder :) . Stolt av å kjenne ham. Mange hilsner fra Bui Hauge

Skriv en ny kommentar

Marie

Marie

28, Fredrikstad

Jente på 27 år som er fra Fredrikstad. En master er i boks, og har flyttet inn på småbruk i Trøgstad. 08.11.11 ble vi foreldre til vår store hjerteknuser, Aleksander. Her kommer det innblikk fra min hverdag som stolt kone,mamma og hverdagshelt i tillegg til annet småsnacks :) Dersom det er noe du lurer på kan du jo sende en mail til: mariehansen.rett@hotmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits